Kulturmøter

Ulike kulturer møtes og problemer oppstår, men angår det meg? Det kommer vel an på. Personlig tenker jeg nok ikke på dette så ofte, men i dag morges må jeg si at jeg reagerte da jeg hørte nyhetene. 6 ungdommer var tatt for å ha banket opp en innvandrer på en bensinstasjon i Oslo. I en liten kommune på vestlandet har man dannet en facebook-gruppe for å aksjonere mot at det opprettes asylmottak. Der vil man ha fellingstillatelse på asylsøkerne. At det kan oppstå konflikter mellom kulturer, er naturlig, men det får være grenser!

Noe man ikke tenker så mye over er hvor mange kulturer man faktisk hører til. Selv er jeg norsk, men er jeg sørlending eller østlending? Begge deler, så klart. Noen ganger føler jeg meg som en typisk sørlending, andre ganger tenker jeg at sørlendinger er treige og føler ikke at jeg passer helt inn i den gruppa. Av yrke er jeg lærer, nærmere bestemt filolog. Filologer er en egen rase, og jeg må vel innrømme at jeg føler tilhørighet her. Jeg er glad i å lese, og jeg kan irritere meg grenseløst over små skrivefeil. Den røde pennen har jeg ubevisst med meg overalt. Det er ikke tvil om at jeg er av det kvinnelige kjønn, men når det gjelder alder, føler jeg vel ikke alltid at jeg hører til i den gruppa jeg per definisjon skal være en del av. Voksen er jeg jo, men ikke så voksen, liksom. Jeg har ansvar for barn, og de synes selvfølgelig jeg er kjempegammel. På jobb er jeg en av "de voksne", men det hender jeg tenker at andre er mye mer voksne enn jeg selv om vi kanskje er like gamle. Jeg har aldri, og tror aldri jeg kommer til å lyve på alderen. Det handler mer om hvor gammel jeg føler meg, kanskje også om hvor gammel jeg vil være. Det hender spørsmålene dukker opp: Hvem er jeg? Hvem vil jeg være? Hovedpersonen i "Stocholm" av Bjarte Breiteig prøver å tviholde på en del av livet som var slutt og lyver for både seg selv og andre om livet sitt. Til slutt finner han ut at det riktige er å gjøre det beste ut av det livet han har. Han er nok ikke den eneste som har måttet jobbe seg fram til en slik erkjennelse.

Også Halim i Ett öga rött strever med spørsmål om identitet, men han har enda flere hensyn å ta, noe som gjør livet hans komplisert. Jeg tror det er viktig å minne oss selv på at alle er forskjellige. Alle har ulikt utgangspunkt, og vi kjenner ikke alltid så godt til hverandres bakgrunn. Det vi ikke kjenner, er vi ofte redd for. Uansett, vi skal være forsiktig med å dømme. Det er sjelden riktig å skjære alle over en kam. Som hovedpersonen i Edgar Kerets novelle "Skoene" innser til slutt: Tyskere er ikke synonymt med nazister.